Unnis reiseblogg fra Kenya
Unni K. Mydland reiste ned til Kenya den 8. sept 2010 for et 2 måneders opphold. Hun kommer tilbake hjemme igjen nå om få dager.
Her kan du lese forskjellige fortellinger og rapporter fra hennes opphold på ARO.
1. Unni rapporterer direkte fra Kenya (11.sept)
Nå er jeg allerede på min andre reise til Kenya, men hovedmål Aro-Senteret.
Den 8.9 tok jeg fly fra Sola til Amsterdam, og videre til Nairobi. Fra sist tur hadde jeg fått med meg en visum søknad, og jeg tok beina fatt gjennom ankomsthallen og var først fram til visum-skranken. Her betaler man 25 USD, og så er man på vei videre for å plukke opp bagasjen. Vel ute gikk jeg over veien til innlandsflyplassen. Her prøvde jeg først å booke om billetten min i tilfelle det skulle være igjen noen restplasser på morgenflyet, men dengang ei! Så da måtte jeg belage meg på å vente i 8 timer på flyet videre til Kisumu. Jeg ble overtalt av en taxi sjåfør om å tilbringe dagen på et hotell i nærheten. Han kjørte meg en 7 minutters tur til Ole-Sereni Hotel. Her fikk jeg sette inn bagasjen og nøt en nydelig frokostbufe`, og slappet av ved bassenget. Hotellet hadde høy standard og et hyggelig personale. Det hadde også vært mulig å utforske Nairobi m/Nasjonsalmuseet og andre kjekke attraksjoner denne dagen.
Vel framme i Kisumu kom John for å hente meg. Jeg fikk låne leiligheten ovenpå, og Eda hadde laget et godt varmt måltid til meg.
Neste dag ble det tid til litt shopping før vi tok fatt på 1 times kjøretur til Aro-Senteret.
Jeg fikk innkvartering i en av Linda Cottage hyttene. Hyttene er inndelt med 4 soverom og 2 bad, slik at 2 soverom deler et bad og har felles inngang. Verandaen utenfor er bare deilig. Her inntas alle måltider, bortsett fra når men er en stor gruppe, da serveres måtidene i spisesalen.
På Aro får man full kost og losji for kr 250 i døgnet. 3 måltider med god næringsrik, eksotisk mat.
På lørdagene kommer alle barna i barneprogrammet til Senteret. Da er det koselig å delta sammen med dem i lek og læring. Inne på Senteret er det mange andre interessange prosjekter på gang. Her drives Fab Lab, Utreprogrammet med egen urtehage, Helseklinikk, Mikrofinans og mye mer.
Fra Aro-Senteret kan man ta utflukter til Lake Victoria, Kisumu museum, Kolego (Obama’s village), Kakamega forest osv.
Nå blir jeg værende her i 2 måneder, og reiser sansynligvis tilbake igjen i januar og blir 2 måneder til. Alle er velkommen til senteret! Ta gjerne kontakt på mail, ukm@dabb.no om dere trenger flere tips. NB; Skulle dere ha liggende små puslespill, duplo, lego og engelske banrnebøker er dette kjærkomment for barneprogrammet.
2. Rapporter fra Treplanting (23.sept)
Dagene er fylt av glede på Aro.
Takknemlige fadderfamilier, kommuen, skoler, barn og oldefedre gleder seg!
Nå er det tid for å plante. Det er midt i september og alle er travelt opptatt med å bearbeide jorda si. Traktorene på Aro kjøre ut tidlig på morgenen og kommer tilbake utpå ettermiddagen. Spesielt fadderfamiliene og sparerene i Micro Finans prosjektet er prioriterte.
Men det er ikke bare mais og bønner som blir plantet. Til Aro kommer det daglige forsyninger med tusenvis av trær. Både fruktrær som mango og trær som skal bli til ved eller tømmer.
Jungeltelegrafen går! Kom å få gratis trær og ingen sier nei takk. Dette har de gjort før. I fjord fikk Aro 50.000 trær som ble delt ut på få timer gjennom flere dager. I år skal det plantes 40.000 trær. Men i år har vi også fått mangotrær som er dyrere i innkjøp enn trær som skal bli tømmer.
Alle som har kommet har med seg esker, vaskevannsfat eller store korger. De stiller seg i en lang kø, og de fleste ønsker å stå i skyggen ved inngangspartiet til Aro. Millicent, Olga og Judit og damene lager nøyaktige lister med navn, hvor mange trær, og hvor de skal plantes. En innføring men hvor dypt de skal stå, hvor lang avstand osv følger muntelig med som bruksannvisning. Mennene på Aro hjelper til med å løfte trærne ned av lasteplanen til traktoren eller ned av taket av Arc-Kenya bilen. De setter dem i fine grupper på 10 og 10. Det er mange som står i kø, både kvinner og menn. De tarnsporterer hjem i trillebærer, bakpå sykkelen, noen hyrer en bil mens andre bærer dem på hodet. Og så slipper andre til.
Hjemme har de allerede forberedt jorda og gravd hull til trærne. Hvis de kan si de har gravd 10 hull får de 10 trær, og oppover.
Millicent har vært i kontakt med en skole som skal få 600 trær. De har forpliktet seg allerede til å plante 200, og grave 600 hull. På slutten av dagen kjører hun og John innom skolen for å levere dem. Hver elev får tilhørighet til «sitt» tre. Dette inngår i undervisningen.
Trærne vokser fort. Innen 4 år kan man høste mango man kan selge. Avlingen kommer 2 ganger i året. Trærne til ved må man vente 5 år på, og vil man selge tømmer, 10 år, eller aller helst 15 år.
Senere vil damene i barneprogrammet besøke familiene. Se om de har fått plantet trærne de fikk. Gi gode råd og oppmuntre til å være kreative i flere typer jordbruksformer. På Aro har barna i barneprogrammet lært om urter og planter og deltatt i såing, luking og høsting. De skal få med seg mest mulig kunnskap til å hjelpe seg selv ut av fattigdom.
Dette er et prosjekt i forhold til å møte klimatiske endringer, og i tillegg er det fattigdomsbekjempelse på sitt beste. Dette vil gi kommunen og områdene rundt et økonomisk løft på grassrota. Hver familie vil vite at de har kommende rikdommer de kan høste.
Og når plantene er i jorda trengs vann, og da får vi be til høyere makter om at regnet skal komme i kveldingen. Og det gjør det som oftest på denne tiden. Akkurat den riktige tiden for å plante kommende rikdom.
Og hvor kommer pengene fra? Jo de kommer fra Norge!
3. Hilsen publisert i Sirdølen (okt)
Klikk HER for å lese artikkelen
4. Rapport uke 42 og 43 (1. nov)
Hei på dere alle igjen!
Dette blir siste brev fra Kenya. Neste uke setter jeg kursen hjemover. Mandag reiser jeg til Kisumu. Ordner med betaling for oppholdet og overnatter til neste dag. Tirsdag tar jeg morgenflyet til Nairobi. Planen er å besøke Karen Blixen og Kibera slummen, og ev markedet. Jeg ønsker å få perspektiv over livet i landsbygd og by.
På kvelden går flyet til Amsterdam, og deretter til Sola neste morgen. Hvis alt går etter planen er jeg på Moi midt på dagen, onsdag. Men hva har hendt her siden sist?
Mandag 18 fant Judit (leder for barneprogrammet) ei mishandlet jente på veien. Hun heter Joy og er 6 år. Hennes mamma var død, og far hadde sendt henne til tante for å bo der.
Men denne dagen hadde tante slått henne i hodet med en stokk, og den lille jenta satt blødende i veikanten og gråt. Judit tok henne til klinikken vår og Kevin renset såret og bandasjerte. Vi tok kontakt med politiet for å anmelde saken. Politiet sa de ville komme.. men så kom regnet – og ikke politiet. Tanten dukket også opp på klinikken, men vi sendte henne hjem igjen og beholdt jenta her. Neste formiddag kom Politiet. De ville ha penger til bensin for at de kom… Judit og Joy ble med dem til politistasjonen, og betalte 1000 ks for et skjema for anmeldelse. Deretter måtte skaden undersøkes av en lege ansatt i staten - som også skulle ha penger, og så kunne de gå tilbake til politistasjonen og fullføre anmeldelsen. Joy har bodd hos mama Florence denne uken, og lite har skjedd i saken.
Men søndag kom far og ville hente Joy hjem til seg. Mike og jeg hadde en lang prat med han og forsikret oss om at det var ok å la Joy reise hjem sammen med far.
Familieforholdene er ikke optimale fordi far har en ny kone som ikke bryr seg om barna fra første ekteskap. Men far lovet å beskytte henne og ta godt vare på henne. Judit, Mike, Joy og far gikk deretter til politistasjonen for å se om det var i orden at jenta fikk bli med far hjem. Men det var det slett ikke. Politiet ville arrestere far, men Mike klarte å forhindre det etter å ha smurt dem med noen øl på den lokale pubben og snakket dem ut av det.
Årsaken til at de vil arrestere han er at det da må betales løsepenger for å få han ut igjen… De fikk beskjed om å komme tilbake med tanten. Mandag går Mike og Judit sammen med far og tante først til et møte med den lokale Ass. Chief og deretter et møte med Politiet. Tante fikk advarsel av politiet og hun bad om unnskyldning. Aro vil følge henne opp med samtaler og vil også holde kontakt med far. Etter dette fikk Joy reise hjem. Vi håper virkelig at livet hennes blir fylt med glede, som navnet hennes sier.
Som dere forstår er det å anmelde en sak nesten umulig for en familie. Du må være ressurssterk og ha penger. At politiet kan være så korrupt og gjennom råttent er uforståelig. De bidrar bare til at saken forverrer seg. Det som har vært positivt i denne saken er at personalet på Aro nå har fått prøve seg med en anmeldelse. De har gått 100 % inn for å hjelpe Joy og sette et eksempel for andre som mishandler barna sine. Dette vil styrke dem og gi dem erfaringer til neste gang. For neste gang vil komme!
I Aro’s begynnelse ble det gitt midler fra Norad til bygging av et sykehus på området. Dette var veldrevet I en lengre periode, også med trening for sykepleiestudenter. Men en dag ble Aro inntatt av røvere som stjal alt utstyret på sykehuset og angrep studentene. Etter dette ble det umulig å drive sykehuset videre. Aro inngikk da en kontrakt med Syvende Dags Adventister SDA om drift av klinikken. Og i flere år har en stor del av sykehuset stått ubrukt.
Vi ble kontaktet over mail av noen slovenske legestudenter som driver en klinikk 500 meter fra Aro. De kommer for 3 mnd av gangen og lærer om tropiske sykdommer, og så kommer et nytt kull for 3 mnd. De er fra 3 til 7 leger hver periode. De trenger bedre lokaliteter og ønsker å samarbeide med oss og bruke lokalene som står ledige her. Det er et problem for oss at vi mister våre pasienter når de er til stede fordi de gir gratis helsetjeneste og vi ikke. Vi har hatt flere møter med dem om samarbeid.
For Aro vil dette bety økt aktivitet på området og utnyttelse av bygningene. I tillegg vil disse studentene sansynligvis bo på området og betale for kost og logi. Noe som bedrer senterets økonomi. Men mye gjenstår før forhandlingen er i boks. Å gi gratis helsetjeneste er i mot alt vi står for. Vi ønsker å bygge en klinikk som står på egne bein, egen økonomi og lokale leger og helsepersonell. Mens de slovakiske studenten sin organisasjon har en visjon om å gi gratis legehjelp. Så det gjenstår å se om vi kan enes.
Sist uke fikk vi 2 MC, 125 cc på senteret. Det er stor bruk for å frakte både mennesker og varer fordi vi ligger ikke akkurat i sentrumskjernen. Problemet er at ingen utenom Tom og meg har sertifikat. Damene kan ikke engang sykle på en sykkel. Så å lære dem å kjøre mc blir en utfordring. En kjøreskole skal stå for opplæringen. Vi begynte med første kull på tirsdag. Da hadde de teori undervisning og 1 kjøretime på skoleplassen nedi veien. De fleste som har en mc kjører uten sertifikat, men det kan bli svært dyrt om de skader seg og andre. Da gjelder ikke forsikringen, og en kan fort få en erstatningssak på seg.
En dag var jeg på besøk hos Joyce og hennes mann som er polygamist. Han viste meg rundt på tunet sitt og jeg fikk møte konene hans og en del av barna. Førstekona er død, så nå har han 3 koner igjen. Han har tot 21 barn + 3 foreldreløse, 11 barnebarn og 1 oldebarn. Hver kone har sitt eget hus og de 4 eldste sønnene har også hvert sitt hus på tunet.
Husene til sønnene står tomme fordi de jobber i Kisumo og Nairobi.
Hver av konene har sitt eget jordstykke og også mannen. Derfor mangler de aldri mat, forteller han. De har felles økonomi og alle bidrar. De 2 første konene er lærere på skolen noe også mannen har vært, men han er nå pensjonert. Han er en vel ansett mann og sitter i mange styrer. Joyce som er den yngste kona har en liten butikk og jobber i katering staben på Aro. Jeg fikk også stilt noen spørsmål om hvordan han fordeler sin tid på konene, Aidsfaren når man er så mange og hvordan han klarer å holde ro og orden osv.
Det går fremover med Children Care bygget. Sist uke hadde vi byggemøte igjen med Gideon som er entrepenøren. Han kom med et overslag om hvor mye han trengte for å sette opp bygget. Han er den som skaffer arbeidsfolk og holder fremdriften i prosjektet. Aro må til enhver tid skaffe alt, hatt møte med en eletriker som skal stå for alt det elektriske arbeidet. Hun kom hit den 26.10 og møtte vår elektriker Patrick, Mike, Millicent og meg.
Byggestart er 26.10, og bygget skal være ferdig innen 2,5 mnd. Deretter er det direkte igang med det nye kjøkkenet og spisestedet.
Nå er begge traktorene i drift igjen og de frakter 10 lass med stein som skal bruke i sålen.
Lørdag 23.10 var barnas dag på Aro, og min gebursdag. Etter lunsj hadde jeg undervisning med ei gruppe av de eldste barna i barneprosjektet om barns rettigheter. Vi holdt på i lang tid og endte opp med bilder fra snøen i Norge. Etter det ville alle bli med meg hjem 
Siden ingen hadde gratulert meg i løpet av dagen håpte jeg at alt skulle forbigås i stillhet. Men dengang ei. Personalet hadde laget et stort overraskelsesselskap for meg. Med middag for 20 og flott kake som Susan hadde bakt. Det ble mange taler og gode ord som jeg kan huske fra oppholdet. Dette ble også et avskjedsselskap siden det er kort tid til jeg skal reise. Virkelig en overraskelse.
Mvh Unni Achien’g
